Salme ved reisens slutt [antikvár]

10. april 1912 london, kort f0r soloppgang Han gikk ut av gatedoren og inn i morgenen. Han tenkte: Det er noe eget ved á gá gjennom slike stille morgengater, alene, i avskjed, under-veis. Alltid underveis. Enná er det tidlig, enná horer du gjenlyden av dine egne skritt mot brolegningen. Enná er ikke seien kommet opp. Gaten skráner her, nedover mot Themsen. I bänden bserer du en liten koffert og under armen fiolinkassen. Alt. Og det er lett á gá. Nár du runder hjornet fár du se osthim-melen. Han gikk. Rundt ham var byens bygninger; i gryet ble de lette, gjennomsiktige. De svevet nesten. Og i gaterommet, mellom husrekkene, rant demringslyset; sá blátt som det bare er i april, ugripelig som et ukjent Intervall. Det var ikke mange mennesker ute sá tidlig: Noen l0se fugler, en gronn-sakshandler eller to med hándkjerrer, noen morgenvandre-re, han selv. Skritt mot sten. Ansiktene like gjennomsiktige som byen i dette lyset. Han tenkte: Slik er ogsá mitt eget ansikt ná. Snart var han nede ved hjornet. Han visste: Idag har jeg státt opp og forlatt pensjonatet. 15